De underjordiske

Folk, de fnøs da han reiste fra bygda
Men noe kalte hans skrøpelige kropp
Alt han var er bortgjemt og glemt
Tilbake vender han aldri igjen
Snøen har lagt seg
Og dekt over trærne
Han vandret alene
Uten noen til stede
Ingen å se
Ensomhet trer
Ingen som ler
Bortsett fra døden
Han hørte dem hviske
De lokket ham ned
Langt under jorden
Han søkte sin fred
Etter lengre enn langt
Kom mannen endelig fram
Der porten voktes av ormer
Og bakken kaller på ham
Porten var dekket av sot
Han nølte litt, men tok til mot
Han gjorde seg liten og kastet sitt skrot
Og krabbet inn under treets rot
Han hørte latter inn under treet
Han trodde ikke før han fikk se det
En annen verden, her vil han bo
Be dem om nåde, og slå seg til ro
Han snudde og løp
Nå kunne han angre
Men han ble jaktet
Og tatt til fange
I et halvråttent hull var han fanget
Bålet ble tent, de brygget til fest
Ondskapsfull latter fylte hver en krok
Tørsten skal slukkes med menneskeblod
Snøen har lagt seg
Og dekt over trærne
Han vandret alene
Uten noen til stede
Ingen å se
Ensomhet trer
Ingen som ler
Bortsett fra døden
Gryten putret med kokende vann
Vettene hadde fått blod på tann
Han prøvde å flykte, til intet hell
Mannen skal kokes I hjel I kveld
Vannet var varmt nok til et kokende bad
De kastet ham oppi, så kraften ble klar
Han hylte og skrek; ba dem om nåde
Men på kroppen til mannen skulle de fråtse
De satt rundt bålet med dekket bord
Halvkokt var mannen; levende fôr
Han så tilbake på valget han tok
Å dra fra heimen, det er ikke klokt
Han tenkte tilbake på måten han handlet
Nå er det for sent
Han er forvandlet
Til et halvspist lik