Hatten Fra Kristiansand

Så skal du høre en liten vise
Den er om Kari og Karis hatt
Den kom med toget fra tante Lise
Og var med sløyfer og bånd besatt
Og hele hatten var himmelblå
Og Kari lurte seg til å gå
Igjennom stua
Og over brua
Og ut på vegen med hatten på
Men under skyene høyt der oppe
Kom sønnavinden fra fjerne land
Nå var han sliten og ville stoppe
Og se på alt som var underan
Og vinden måpte og syns han så
En liten himmel som kunne gå!
For dypt der nede
I sol og glede
Gikk vesle Kari med hatten på.
Og vinden glante seg nesten svimlen
På Karis hatt ifra Kristiansand
Han trodde hatten var litt av himlen
Som hadde blåst løs i en orkan
«Og tenk om himmelen savner den
Da er det jeg som får ris og skjenn
Det er det beste
At jeg får freste
Å ta og blåse den opp igjen!»
Så suste vinden mot trærnes topper
Og laget leven i busk og kratt
Han knekte greiner og brakk av knopper
Og suste like mot Karis hatt
Og hutsj! Der blåste han hatten vekk
Og vesle Kari ble stiv av skrekk
Og trærne spurte
Og vinden svarte
At selve himmelen var blitt lekk!
Skal si de lo av det rare svaret!
«Han er så dum at det gå'kke an!
Det er jo Kari med hatten bare
Som hun har fått ifra Kristiansand.»
Og da så Kari i skauen kom
Lå hatten stille i bær og blom
Og alle trærne
De lo seg gærne
Av sønnavinden som var så dum!