V

dypt i hjertet av norge
langt på veg fra menneskekveg
tankene vandrer tilbake
den gang frosten krevde meg
i vestavind og høstregn
da norbo inn i sølvborg steg
våkenetter gråstemt
bak midnattstidens grind
i ringeakt og symmetri
sydd til sjelen min
sol som knarrens øge
ildebrann på mitt sinn
formørket av grantrær
som fra likjord taus har steget
ved en gammel rolig innsjø
et sted ei gjestet meget
jeg ser kun månens ansikt
arrete som mitt eget