Nar Vi Har Dolket Guds Hjerte

Så tetnet tåken til sist
Så vandrer vi endelig til Dødheimsgard
Tilvaerelsens morkeste elementer
Har stenket jorden med en gravskjendig ild
Jaget av lyset inn I tusener av mørke år
Har dårenskap av menneskers lavmål havnet
Forst så gråt vi, men så drakk vi
Og frydes nå over smerten de må lide
Hvorhen, så fortumlet samler de seg
Under Jahves undertrykkende trone
Evighetens herskende fader
Har for dem gjort glede til sorg
For himmelen har brutt sammen
Dithen vil de ikke finne vei
For VI har drevet vekk den gode
Gjennom den ypperste og hoyeste makt
Senket himmelens motbydelige glans
Og så vent hjem til det ulme, mørke dyp
Som en hird av sortsjelede riddere
Ikledd den evige natts tåke
Styrket av den belge sol
Og døden over de som provde å felle oss
En fråtsende stank av råttent blod
Av himmelens styrtede sonner
Dunster opp fra fortapelsens avgrunn
Vi gremmes over deres lyse minner
Men hyller deres død