Vanvidd

En forskremt skikkelse i skyggen,
fillete og fattig, men vakker og rik,
folen og forvridd, men ingen stakkar:
hun gjemmer seg so godt hun kan.
Hun er forhatt av de fleste,
men elsket av de aller beste.
Reiser gjerne langt og lenge,
hun gor alene, barbeint i skiten,
po ubrukte veier, gjengrodde stier,
i dyretrakk og farlige leier.
Oppover, til himmelens rand
i lasten; galskap i botter og spann.
Himmelen revner nor hun nor opp:
hymnen tar slutt for saueflokk.
Lyse lokker, lure smil,
bie blikk, bak sjalet
melkehvit hud, kritthvite tenner.
Latteren skremmer de fleste.