Frida Tusenfryd

La andre synge viser om kjærlighet og dyd
Jeg nynner mine strofer om a Frida Tusenfryd
En kvinnelig Napoleon som sto i positur
Med handa inn på barmen sin, og hatten litt på snurr
Du fagre Frida Fant som alle hjerter vant
Når taterfargen frasa under skjørtets frynsekant
Hu var av Manseslekta og dro fra sted til sted
Med mangen trofast buro hu i lyngen slo seg ned
Men støtt når dagen grydde og nattens rus forsvant
Man savnet både jenta og litt jordisk gods iblant
Men ska vi tala sant‚ du fagre Frida Fant
Så ga du alltid tateren en himmelsk natt i pant
Jeg husker du en høst hos han Skredder-Hans fikk bo
Og presten kom og tordnede om svovelpøl og glo
Du felte angerens tårer og fulgte da han gikk
Mens tusen røde jækler dansa can-can i ditt blikk
Og prestens syndefall ble tap av sognekall
Den gang de fant et taterskjerf i prestegårdens stall
Du snedig var som regel og slapp fra det overalt
Selv den gang lovens lenker mot din stolte nakke smalt
Med lensmann sjøl som vakt du i cella fikk ditt ly
Og ble din egen kausjonist før neste morgengry
Ja‚ dine hete blikk til sjelens dybder gikk
I kjærlighet og femkort tok du alltid siste stikk
La kjærlighetens rose få blomstre på sin gren
Og få sin sang om trofasthet beregnet kun på en
Jeg synger mine strofer om a Frida Tusenfryd
De ligger strødd for vær og vind i både nord og syd
Jeg minnes Frida Fant og kjærlighetens pant
Hver gang jeg ser en tusenfryd langs landeveiens kant